Irlin, 24 år

Laser, tunge øyelokk

Det er en tirsdag morgen. Vårsolen har strukket armene sine over fjellkantene og den kjølige brisen utfordrer hennes varme stråler. Klokken nærmer seg ni da toget stopper på Skøyen stasjon utenfor Oslo. Et kjent kvartal for de fleste østlendinger, deriblant en tilflyttet sørlending som meg. Bare en liten spasertur igjen - så er jeg der. På klinikken. Klar for å falle under for personlig mening om skjønnhetsideal.

Det er snart tre år siden jeg la meg under en kniv og deretter skrev åpent på bloggen om min opplevelse med øyelokkskirurgi. Fornebuklinikken hadde hjulpet meg med å fjerne overskuddshud som hang ned over øyelokkene. Som på mange er pent og gir sterk karakteristisk utseende - men som for enkelte hemmer sminkemuligheter og synsfelt. Jeg personlig likte det bare ikke - eller- jeg likte det ikke på meg selv. Jeg gikk konstant med hevede øyebryn i håp om en mer "åpent" blikk. Men tyngdekraften har sin effekt. Der var bare litt heng igjen, ja kanskje det hadde kommet tilbake litt mer? Jeg følte hvertfall sterkt for å gjøre noe igjen.

Pent kvartal, pent lokale og hyggelig personale. En hyggelig ung personell ber meg sitte og vente mens jeg signerer på at jeg vet om de små risikoene som kan oppstå ved laseropprasjon. Det skulle vell bare mangle? Rundt meg står stolte blomsterbuketter og fristende nøtter. Alt virker rent, men uten å bli sterilt og upersonlig. Bilder og reklamer for behandlinger er intet unntak. Laser mot rynker og poser under øyene. Filler, laser, lipolyse. Det meste. Jeg får ikke mye tid til å studere dem før det er min tur i ilden. 

Jeg fjerner bort sminke og blir fulgt inn til behandlingsrommet. Her får jeg en bedøvende krem over øyene som skal virke i tyve minutter. Dampende vann i en pe,  vintage porselenskopp blir etter ønske satt foran meg. Merkelig hvordan man kan slappe av i et slikt rom. Omringet av så mange skumle maskiner. Jeg føler jeg nyter sitronte med litt for mange sukkerbiter i en Sci-Fi film som jeg en eller annen gang ble tvunget til å se. (Science Fiction er ikke min filmsjanger!).

Sykepleier flirer men forteller beroligende hva hver maskin egentlig er. Det blir straks mindre skremmende. Super-human-killer-laser var visst bare en tattoveringsfjerner og den store Ghostbuster-vacum-maskinen var riktignok bare kaldtlufts trykk for å bedøve enda bedre på behandingsområdet. 

Dr. Nikolai Paus Grova kommer inn i rommet. Han er ansvarlig lege på klinikken og er spesialist i både det ene og det andre. Det hjelper også at han har en så bedagelig personlighet og alltid et varmt smil på lur. Hvertfall de to gangene jeg traff han. Behandlingen kan starte!

Jeg blir bedt om å holde kaldtluft-maskinen mot øyene. Eller Ghostbuster-maskinen, om du vil. Jeg blir bedt om å holde øyene lukket  - noe som automatisk blir ganske vanskelig da man gjerne vil følge med på hva som skjer. Men jeg kniper dem igjen. Enda mer kniper jeg når laseren begynner å jobbe over øyene mine. Mellom øyebryn og øyelokk føres den trinn for trinn bortover huden. Lyden og følelsen minner meg om en tattoveringsmaskin. Det vibrerer og lager samme lyd som når du trykker en elektisk tannbørste mot tennene med litt for sterk kraft. Luften i rommet får plutselig en liten essens fra duften av brent hud. Det er rart at ikke dette gjør mer vondt? Ikke at det er helt smertefritt - jeg har aldri påstått at å tattovere seg er det mest behagelige i verdenen.

Men det er over på et blunk. Ja kanskje fem minutter? Det er to timer mindre enn da jeg tattoverte Michael Jackson på skulderbladet. Jo lengre man holder på - jo værre føles det. Men dette gikk jo greit! Rødheten og svien kom riktig nok ganske fort. Det føltes som å være solbrent. Ikke sån solbrent som gjennomsnittspersonen blir - men sån solbrent folk med så lys hud som meg blir når de tilbringer en solrik dag ved ekvator. Jeg skulle invisert i en fane - de første timene er nemlig den kjølige brisen i lufta det beste jeg vet. 

Det første døgnet er jeg veldig hoven, men det forsvinner svært fort. CO2-Laseren har gjort under, jeg kan faktisk se det allerede. De kommende dagene ble det fremdeles rødt og følelsen av å være solbrent kom bare når man skulle ta på det eller sminke over det. For ikke å glemme når man skulle fjerne sminken. Små skorper dukker opp på fjerde og femte dag, samt at det kjenner ut som et lite sandpapir når jeg tar på det.

Er du usikker på hvilken behandling som er riktig for deg? Bestill en gratis konsultasjon i dag.

/static/2e1fe349836c7a8961f7949d232db8bb/kvistar-scaled-1.jpg